er egentlig en tittel på en fotobok av by
Jennifer Dumas (Author),
Mell Kilpatrick (Photographer). Men det ikke den boken jeg skal skrive om ,men tittelen passet så bra og så har jeg lånt bilde derfra også. Men nå er det slikt at jeg var i en kollisjon i dag. Dvs en person kjørte rett i meg i et voldsomt brak som knakk bilen i to og presset bagasje rommet delvis inn i passasjersete.
Det er andre gang på 5 år at jeg er i en smell. For 5 årsiden var det en elg som prøvde å hoppe overbilen min. Jeg så bare en mørk skygge på venstre side og dermed var det bråstopp og jeg skjønnte ingen ting. Den gangen var jeg alene bilen, det var jeg ikke denne gangen. Jeg hadde Paul Anka i bakerst i bilen, vesle prinsessa i baksete og Pontus og den store prinsessa forand sammen med meg. Paul Anka hylte og har du hørt hvordan voksne damer hyler så er det sånn han høres ut. Vesle prisessa gråt litt fordi vi ikke kunne kjøre på butikken og storeprinsessa var hvit rundt neseingene som betyr at hun er redd og sint på engang. Selv var jeg ganske skjelven og svimmel/kvalm. Men stakkars mannen som kjørte i oss, han var helt fra seg. Så dermed slo det inn på automatet piloten hos meg og siden gikk det slag i slag. Først sjekke at alle er like hele, så få alle ut av bilen, snakke rolig og bestemt, komanderte den stakkars fyren til trekke pusten, så fikk vi bilen vår ut av veien og så hans bil.
Men så kommer det som er trist. Mens dette holdt på ca 5 minutter kjørte det en del biler forbi. Ingen stoppet for å spørre oss om vi trengte hjelp. Men flere tutet og pekte at vi måtte få bilene ut av veien. HALLO!!!! Vi holdt jo på, så hva f.... er det med folk spør jeg meg selv om. Men noen hadde ringt AMK sentralen og meldt i fra. Så er det hva folk ser og hva som faktisk er skjedd. Politiet kom først, kjempe stressa ut og lurte på om vi hadde ringt. "Nei" sa vi, for så langt var vi ikke kommet da var det gått 8 minutter siden krasje. Han kaller opp sentralen avbestiller ambulansen , som vi hørte sirene på, og bestiller falken i steden. Det viser seg at noen av de forbipasserende har ringt og meldt en front mot front.
En annen ting jeg tenkte på der jeg sto i veikanten og så på bilen min var at jeg trengte en bil. Så det neste var organiesere at alle kom seg hjem innklusiv han som kjørte på meg. Da var det neste som slo meg hvor heldig jeg var. Ikke bare har jeg en stor familie men en familie som står samlet når noe skjer og som kommer når du trenger dem. Hvis dere har lest bloggen til seebyjulie så vet dere at vi akkurat har vært igjennom en tøff tid der faren min rammlet to meter rett ned og skaddet seg styggt. Det å ha noen å ringe til, noen som kommer og noen som kan holde rundt deg og si at dette kommer til å ordne seg er så viktig. Jeg vet at jeg er privliggert og jeg vet at det er ikke alle som har det slik. Jeg har lest mange blogger der de som skriver er ensome og ikke har noen de tror kan være der for dem. Så det var faktisk dem jeg gråt litt for da jeg litt senere fikk 5 minutter for meg selv.
Nå gleder jeg meg til ett langt og godt bad, litt tv og så senga. Skal i min faste jeg "tenker på og er glad og takknemilig for " ta med dagen hendelser ( det kunne ha godt så mye verre) og kansje drømmer jeg om min neste bil. Kansje den bør være en panservogn .........?
